Når jeg kom og skulle hente Mathias, fryktet jeg jo at han ikke hadde hatt det bra, og at han kanskje var for sjenert til å leke med de andre osv (ja, det er irrasjonelle grunner til å tenke sånn, men jeg gjorde det uansett). Men da jeg gikk inn døra, sto han og lekte med de andre, og gikk opp i sklia og ventet pent på å få skli. Han enset jo ikke meg engang, hehe... Barnehagetantene sa at han var kjempeflink til å leke med de andre, og oppførte seg pent og var veldig tillitsfull. Det var det visst ikke alle på hans alder som var.
Så nå har jeg 1.stk sovende gutt i sofaen ved siden av meg her, og det er 1. stk stolt mamma som skriver dette innlegget. Fortsetter det slik, så kommer han jo til å glede seg til å gå i barnehagen, og ingenting gleder meg mer enn det.